Selvdestruktiv atferd 

Når vi på en eller annen måte skader egen helse, fysisk eller psykisk, kaller vi det selvdestruktiv atferd eller selvskading. Atferden kan innebære å skjære seg selv, overdreven alkoholbruk, rusmisbruk, eller annen risikofylt atferd som å utsette seg for fysisk fare. Selvdestruktiv atferd kan vise seg gjennom at vi blir værende i skadelige relasjoner der vi blir utsatt for psykisk eller fysisk mishandling. 

Selvdestruktiv atferd kan være vanskelig å forstå, både for den som utøver den og for dem som er rundt. Som regel er det egentlig ikke et ønske om å skade seg selv, men heller en form for mestringsstrategi for å håndtere indre smerte. Den kan være et uttrykk for et ønske om å få kontroll over en situasjon som føles ute av kontroll, eller en måte å "straffe" seg selv på, ut fra en forestilling om egne uakseptable feil eller svakheter. 

I øyeblikket kan det oppleves som om selvdestruktiviteten lindrer smerten, men det er forbigående. Vanligvis vil smerten øke på sikt, og en ond sirkel oppstår. Skadelige handlinger følges av selvforakt og negative tanker, og deretter av ny selvdestruktivitet. Selvdestruktiv atferd kan få alvorlige konsekvenser både for fysisk og psykisk helse, og kan påvirke andre områder av livet, som relasjoner, arbeid og sosialt liv. Skam over atferden, sammen med skyld og selvforakt, kan føre til behov for å isolere seg, noe som igjen gjør det vanskelig å be om hjelp.

Psykodynamisk tilnærming

Selvdestruktiv atferd forstås som et kompleks forsøk på å håndtere dype, ubehandlede emosjonelle smertepunkter. Vedvarende følelser av utilstrekkelighet, savn, sinne, skam, håpløshet og skyld, eller posttraumatisk stresslidelse (PTSD) fra traumer som overgrep eller omsorgssvikt, kan bidra til selvdestruktiv atferd. Atferden kan også dreie seg om et ønske om å bryte gjennom følelsen av nummenhet som følge av følelsesmessig utmattelse eller utbrenthet. Selvdestruktiv atferd er en av mange måter vi prøver å beskytte oss mot et strevsomt indre liv som vi ikke forstår. Når følelser ikke kan uttrykkes eller bearbeides direkte, kan vi ty til selvdestruktivitet som en paradoksal beskyttelsesmekanisme, i håp om at smerten kan lindres. Gjennom å identifisere og bearbeide den følelsesmessige smerten som driver den selvdestruktive atferden, kan vi øke vår evne til å romme de følelsesmessige behovene og konfliktene, uten å gå løs på oss selv.