Tilknytningsvansker 

Barn er født med et sterkt behov for nærhet til sine nærmeste omsorgspersoner, spesielt når de opplever frykt eller uro. Å bli forstått og møtt for hjelp til regulering av følelser og behov, er grunnleggende for utvikling av trygghet og tillit. Erfaringer fra de første årene av livet, kan ha langvarige effekter på vår evne til å knytte oss til mennesker senere i livet. Dersom omsorgspersonene ikke gir tilstrekkelig emosjonell støtte, er uforutsigbare, inkonsekvente, eller skremmende, oppstår det usikkerhet eller brudd i det tidlige samspillet, noe som igjen kan føre til strev i egen emosjonell utvikling og i nære relasjoner. 

Barn som opplever tilknytningsvansker kan ha problemer med å danne stabile, trygge relasjoner i voksen alder. Det finnes flere typer tilknytningsmønstre, trygg, unnvikende, ambivalent og desorganisert. Det finnes også blandingsformer. Trygg tilknytning utvikles når barn føler at de kan stole på omsorgspersonene sine for trøst og beskyttelse. Unnvikende tilknytning kan oppstå når barn føler at de må skjule følelser og behov for nærhet. Ambivalent tilknytning handler om at omsorgspersonen er inkonsekvent tilgjengelig, ofte ut fra egne behov, noe som kan føre til klamrende eller krevende atferd. Desorganisert tilknytning oppstår som følge av omsorgssvikt eller traumer, og er den mest alvorlige utfordringen. Barnet blir værende i frykt uten løsning.

Frykt for nærhet, problemer med å kjenne og uttrykke hva man føler, vanskeligheter med å stole på andre, tilbaketrekning, intens frykt for avvisning eller en gjennomgripende usikkerhet i de fleste relasjoner, usikkerhet på egen identitet, utagering av ulike følelser som et forsøk på å ta kontroll over ukontrollerbare situasjoner, kan være uttrykk for ulike tilknytningsvansker.

Psykodynamisk tilnærming

Tilknytningsvansker forstås som et resultat av ubevisste prosesser knyttet til tidlige erfaringer med omsorgspersoner. En gang i tiden var det utrygt å søke andre for regulering, behovstilfredsstillelse og trøst. I stedet utviklet det seg ubevisste beskyttelsesmekanismer mot emosjonell smerte og ubehag. 

I nære forhold vil disse beskyttelsesmekanismene kunne skape ulike problemer med tillit og intimitet. Er vi unnvikende tilknyttet vil vi ha en tendens til å unngå nærhet, enten ved å holde følelsesmessig avstand eller ved å trekke oss helt tilbake fra intime forbindelser. Er vanskene våre preget av ambivalens, kan det hende vi pendler mellom å være klamrende og avvisende, eller vi overkompenserer ved å bli overdrevent uavhengig eller selvforsynt, for så å kanskje falle helt sammen. Er tilknytningserfaringene mer traumebasert, vil vi i perioder være preget av uregulerte indre spenninger, forvirring, uklar selvidentitet og vansker med å skille egne opplevelser fra andres.

I terapi jobber vi med å bringe de ubevisste beskyttelsesmekanismene til overflaten. Vi ser på hvordan mønstrene ble dannet tidlig i livet og hvordan de påvirker relasjonene nå. Gjennom samspill med terapeuten kan vi få innsikt i egne følelsesmessige reaksjoner, bearbeide de gamle traumene og dermed utvikle mer funksjonelle og tilfredsstillende måter å knytte oss til andre på.